DAGENS OUTFIT

(Stine Jeppesen: Hvis du leser dette, vennligst bla rett forbi. Dette trenger du virkelig ikke å lese)

Heia bloggen! :* Er så lenge siden sist dere så det stygge trynet mitt at jeg følte jeg måtte stikke innom her en tur! Hihihi <3

I dag blir bare et kort innlegg for jeg har egentlig ikke tid til å skrive. Mamma sa at jeg skulle legge meg for en halvtime siden, så hvis hu ser at jeg oppe nå så klikker hu helt! Anyway! I dag har jeg vært i byen, altså her i Engerneset, og spilt quiz. Det var så totalt lame! Hvem vet hvor mange elger som ble skutt i Trysil i fjor liksom? Hva tror de jeg er? Jeger elns? L-A-M-E! Og hvem som var ordfører i Trysil under andre verdenskrig? Altså, jeg ble jo født i 1994, jeg TRENGER ikke å vite sånn. Halloooo! N00bs ass.

ANYHOW! Nå kommer det viktige da! Det ekte blogginnlegget som dere har venta så lenge på! Dagens OUTFIT:

Topp: Starvars t-skjorte kjøpt i Paris, sikkert fra Dior, eller Dolce and Gabbana elns. (Han sa ikke nøyaktig hvor mye den kosta, men han sa at den var jævlig dyr, og at den kosta minst 1000 euro)

Bukse: Kjøpt i Latvia for 4 latviske penger. (Vet ikke hvor mye det er verdt, men det er sikkert mye) og etterpå gikk vi til designer i Oslo som tok 1000 kroner for å lage litt flekker på buksa (Med maling eller no) og for å sy i noen glidlåser. Så nå er den helt spesiell, og ingen har lik! Digger den <333

Accessories: Armbånd som mamma kjøpte til meg på en eller annen sånn rockebutikk. Kosta sikkert rundt 800 kroner. Hatt: Arvet etter bestefar. (VINTAGE!!!!) sikkert kjøpt rundt 1814 på Hennes og Mauritz eller Cubus eller no. Solbriller: Ray Ban kjøpt på gata på Gran Canaria, for 10 euro! Mannen sa de var et skikkelig kupp, men jeg er skeptisk til å bruke noe som er så billig… MEN det er jo Ray Ban da! Det er jo så kult! Alle vennene mine har det jo! Vurderer likevel å bytte dem ut med noen Dolce and Gabbana! Hengelås: Kjøpt på Clas Olsson for 400 kroner, pluss lenke. Har den for at ingen skal kidnappe meg. Hihihihihihhihi! De kan jo ikke koden!

Close up av accessorisene!

Må bare takke Nilspus for t-skjorta, for den er helt fantastisk fin! Elsker fargen! Jeg er ikke helt sikker på hva det ”Starvars” er for noe, men det ser litt tacky ut… Anyway! Det er tanken som teller, og når du sa at den kosta 1000 euro så fikk jeg vite hvor mye jeg betyr for deg! Hadde du kjøpt den på Hennes og Mauritz eller Cubus eller no så hadde vennskapet vårt sååååå vært over!

Vel bloggen, nå hører jeg mamma komme, så jeg må stikke! Ellers får jeg sikkert husarrest i 10 år elns! Fy faen, hu er så nazi ass! Anyway! Elsker dere alle leserne mine! :*****
Vi blogges :*:*:*:*:*:***

En invasjon fra vesten

Den norske kulturen i dag er sterkt preget av andre kulturer, og da hovedsakelig den amerikanske. Faktisk så mye at vi kan diskutere hva som egentlig er norsk kultur. Men når begynte egentlig denne amerikanske påvirkningen, og endret vårt syn på hva som er det norske?

Etter andre verdenskrig strømmet påvirkningskreftene til Norge. Norge hadde i fem år hovedsakelig blitt bombardert med tyske varer, produkter og tjenester, og nå sto markedet åpent. Varene i butikkene hadde vært tyske, filmene hadde vært tyske og klærne hadde kommet fra de Tyskland og andre allierte. Nå kom derimot verdensvarene inn på markedet: matbutikkene fikk cola og klesbutikkene fikk amerikanskproduserte jeans. Den amerikanske påvirkningen hadde begynt!

Rent kulturmessig var ikke USA den største påvirkningsfaktoren rett etter krigen. Selv om mange av kinofilmene var amerikanske, så hadde ikke den amerikanske kulturen noen direkte inngang til de norske hjem. Gjennom radioen fikk kanskje den amerikanske musikken mer og mer gjennomslag, siden den norske musikken ikke lenger var det eneste valget på radioen. I ettertid har vi jo sett at amerikanske musikken (Elvis, Country, Blues osv) slo godt an i Norge, og den norske radioen er i dag mer amerikansk enn norsk. Heldigvis for de norske artistene så er det fortsatt kanaler som P1 som setter mye fokus på norsk musikk. Hadde det ikke vært for dette kunne fort den norske artisten blitt uttryddet, med tanke på at majoriteten foretrekker amerikansk musikk.

På 1960-tallet kom tv-en til Norge og NRK-monopolet kom og gikk. Da fikk plutselig den amerikanske kulturen enda en vei inn til våre hjem; via fjernsynet. Rent kulturmessig er nok internasjonaliseringen av fjernsynet den tingen som har påvirket Norge mest. Nå kom den amerikanske kulturen direkte inn i stuene til det norske folk. Vi vet jo ikke direkte hvordan dette har påvirket oss, eller hvordan det hadde vært uten denne påvirkningen, men det vi vet er at det har påvirket oss: Min mor vokste opp med å samles på lørdagskveldene og sitte på gulvet i stua og se på norske programmer som Pompel og Pilt. I dag samles familien vår fortsatt på lørdagskveldene men nå ser vi på amerikanske serier som Criminal Minds

Så, midt på 1990-tallet kom den, til nå, ubestridte distributøren av amerikansk kultur: The World Wide Web. Når først internettet kom så krympet verden ekstremt. Verden hadde allerede krympet en del med radioen og etter hvert tv-en, men når internettet kom kunne man komme rundt hele verden med kun noen tastetrykk. Denne muligheten brukte mange nordmenn seg av, og valgte å reise til Amerika.

Fra dette tidspunktet tok Amerika verden med storm: Vi fikk lett tilgjengelige filmer og musikk, vi fikk høre om bøker, tv-spill og klær som alle var lett eksporterbare. Vi fikk også mye fantastisk teknologi, som for eksempel den pc-en du antagelig bruker til å lese dette blogginnlegget. Når også chattesidene kom fikk vi til og med språket deres. (Passende nok er jo ordet ”chatte” også amerikanskinspirert) På godt og vondt. (Vi har fått mange fantastiske ord vi antagelig ikke kunne klart oss uten, men på den andre siden, trenger virkelig et folk som ikke klarer å bestemme seg for ett språk, flere lingvistiske valgmuligheter? Og ikke nok med det, vi klarer jo knapt å lære vårt eget språk! Ja, orddelingsfeil, jeg snakker til dere)

Amerikansk påvirkning er ikke noe vi klarer å unngå; det har påvirket oss enormt! Uansett hva du driver med kan du spore det tilbake til Amerika. Du sitter i bilen, som kanskje amerikanske Ford lagde, du er på pc-en som antagelig er produsert i Amerika, du hører på musikk med den amerikanske artisten på en iPod som amerikaneren Steve Jobbs fant på. Og så videre. Da er det et artig tankekors å sette seg: hva hadde vi egentlig den ”norske” kulturen vår vært uten amerikanerne?

Er cybermobbing blitt et reelt problem?

Hun logger seg på pc-en - spent. Hun går automatisk inn på facebook og ser med glede at hun har fått en venneforespørsel og en ny melding. Hun ”godkjenner” den nye vennen, og skal akkurat til å åpne meldingen. Men hun får en vond følelse i magen. Hun ignorer det, og trykker på ”åpne”. Hun ser med vanntro på de få ordene i den korte meldingen.. Øynene fylles hurtig med tårer og hun ser på navnet til avsenderen. Hun kjenner han igjen fra skolen. Hun hadde aldri hatt noe tilknytning til ham, og han hadde aldri sagt noe til henne. Før nå.

Hun valgte og ikke svare gutten, bare prøve å glemme det. Frykten var likevel alltid like stor hver gang hun logget på pc-en. Det ble med den ene gangen, men selvtilliten var ødelagt for veldig lenge, og frykten satt der enda lenger. Hva fikk en av de populære guttene til å sende en sånn melding til en av de sjenerte, konfliktsky, upopulære jentene som kun hadde som ønske å passere ”under radaren”? Hadde hun gjort noe for å terge han? Hadde han bare lagt henne for hat uten grunn? Eller hadde han bare en generell motvilje mot henne fordi hun skilte seg litt ut?

Illustrasjonsbilde

”Hvorfor” er som regel et sentralt spørsmål, men når det kommer til cybermobbing, så kommer veldig sjeldent dette motivet fram. Hovedsakelig fordi det mye av tida ikke er noen spesifikk grunn til mobbinga. Det kan være alt fra: ”Fordi jeg hadde lyst”, til: ”Har aldri likt trynet hennes” og til og med: ”Fordi alle de andre gjorde det”.

Et av de største problemene, og årsakene til cybermobbing, er at barna/ungdommene ikke er klare over hva de gjør, eller konsekvensene av hva de gjør. Barn får tilgang til digitale medier i yngre og yngre alder, kanskje uten å ha noe basiskunnskap om de digitale mediene. Jeg kan si ut ifra egen erfaring at jeg ikke lærte noen ting om internett før jeg begynte å bruke det. Ingen nettvett-regler eller lignende her i gården nei. Kun sunn fornuft; men det holdt for min del.

Dessverre så er det mange som ikke klarer overgangen til å bruke de digitale mediene, og blir overveldet. Fristelsene blir mange, og store. Før man aner ordet av det er den meldingen som ingen skulle se, blitt sendt, og kanskje til feil personer. Det å skrive hatefulle kommentarer virker som en morsom idé, og personen som mottar meldingen trenger man ikke bekymre seg for; man er jo tross alt anonym bak en dataskjerm.

”Opprinnelig” (les: filmklisjé) var mobberne store, skumle, tøffe gutter som spredde frykt i hele skolegården ved å dyppe ”nerdene ”i do eller ved å true fra dem lunsjpengene. Eller så var det de populære jentene som bare levde for å plage de usikre upopulære jentene. Det begge disse mobberne hadde felles var at de hadde mye ”mot” fordi de turte å mobbe de andre barna ansikt til ansikt. De fikk ofte med seg noen flere elever, men de færreste tørr å være med på mobbing når de må se ansiktet og reaksjonene til mobbeofferet. Det finnes jo dessverre skrekkhistorier hvor en hel gruppe vender seg mot en person, men da er det som regel en slags rasjonalisering bak handlingene. (Alle de andre gjør det, da må det jo være noe galt med ham/henne.

I dag trengs det ikke ”mot” for å mobbe. Du slipper å se ansiktet til mobbeofferet, du kan til og med være 100 % anonym eller bruke en falsk identitet. Dette er et stort problem, for da er det mange som ikke skjønner hvor sårende det kan være. Den ”gamle” formen for mobbing gikk også mye mer ut på fysisk mobbing, mens den cybermobbingen hovedsakelig går ut på det psykiske.

1 av 3 ungdom mellom 10 og 15 [1]påstår å kjenne noen som har blitt cybermobbet, eller blitt det selv. Dette tallet er altfor høyt. Dette kan selvfølgelig være et trendfenomen, og cybermobbing vil etter hvert minke ettersom mobbing blir mindre og mindre tabu, og informasjonen og kampanjene om mobbing vil bli mer og mer utbredt. Men inntil det skjer må vi ta opp kampen mot cybermobbing, for ja, dette er et reelt problem!

---

[1] http://www.vg.no/teknologi/artikkel.php?artid=10033232

Presseetikk er vel viktig?

Vi fikk i oppgave å velge ut de tre, for oss, viktigste punktene i Vær Varsom-, redaktør- ogtekstreklameplakaten. Det første punktet som jeg bestemte meg for var et avsnitt jeg hadde jobbet med tidligere; nemlig 2.4: Redaksjonelle medarbeidere må ikke utnytte sin stilling til å oppnå private fordeler.

Men hvorfor akkurat dette punktet? Jo fordi yrket som redaksjonell medarbeider (Heretter bare kalt journalist, for letthetsskyld) er, i utgangspunktet, et veldig prestisjefylt og viktig yrke. Selv om yrket de senere årene har mistet litt av sin prestisje, så er fortsatt jobben som den fjerde statsmakt og som vaktbikkje veldig viktig.

Dessverre hører vi om folk som utnytter tittelen ”journalist” for egen vinning. Et eksempel er at noen journalister har truet UDI med negativ omtale hvis deres kjære ikke får bli i landet. Selv om journalister er viktige i samfunnet så er de ikke _så_ viktige. Dette blir en type korrupsjon som ikke burde eksistere i vårt samfunn, og derfor synes jeg at dette punktet er særdeles viktig.

Det neste punktet jeg valgte var et avsnitt fra redaktør-plakaten: ”Gjennom sitt medium skal redaktøren fremme en saklig og fri informasjons- og opinionsformidling. Redaktøren skal etterstrebe en journalistikk som gjør det klart for mottakeren hva som er reportasje og formidling av informasjon og fakta, og hva som er mediets egne meninger og vurderinger”.

Dette avsnittet synes jeg er veldig viktig fordi det understreker redaktørens ansvar som ”korrekturleser”. Det er redaktøren som har ansvaret for hva som kommer på trykk, ikke journalistene. Hvis en journalist skriver en nyhetsartikkel som blir altfor subjekt så er det redaktørens ansvar å gjøre noe med det!

Så kommer det tredje, og for meg det viktigste punktet for meg, 4.5: ”Unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Gjør det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom. Det er god presseskikk å omtale en rettskraftig avgjørelse i saker som har vært omtalt tidligere”

La oss si det på denne måten: Din onkel spiller en viktig rolle som vitne i en voldtektssak, men politiet har ikke gått ut offentlig med hvilken rolle han spiller. En journalist er til stede når onkelen din blir tatt inn til avhør. Dagen etter kan du lese på forsiden av lokalavisen: ”Lokal mann tiltalt for voldtekt”.

Dette er det avsnitt 4.5 skal hindre. En journalist skal unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Alle er uskyldige til det motsatte er bevist. Dette synes jeg er veldig viktig fordi det siste en uskyldig innkalt trenger, er å bli erklært skyldig av en av landets største aviser.

Men hvor skal vi sette grensen på hva som teller som ”forhåndsdømming”? Det var mye diskusjonsverdig rundt 22. juli angrepene, hvor pressen egentlig brøyt akkurat denne paragrafen. På den andre siden så var det jo åpenbart at ABB var skyldig i drapene, men har er fortsatt ikke dømt av rettsstaten.

Plan 9 From Outer Space

Regissør og forfatter: Ed Wood Jr.

Skuespillere: Bela Lugosi, Gregory Walcott, Tom Keene, Tor Johnson, Dudley Manlove og Vampira

Komponist: Frank Worth

Kinematograf: William C. Thompson

Fortalt av: The Amazing Criswell

Budsjett: $60.000

Premiere: 22. juli 1959, USA

Klikk her for trailer

Plan 9 From Outer Space har alt: Romvesener, vampyrer, zombier, lavt budsjett, lavmåls skuespillere, bakgrunner laget av isopor og synlige mikrofoner. Den er klassifisert som en science fiction/skrekkfilm , men når man ser Plan 9 så er det ikke mye skrekk som preger seeren; det er latter. Derfor blir filmen sett på som en kult-filmen, og sees av mange den dag i dag, 52 år etter at den ble sluppet.

Filmen er på sparsommelige 78 minutter, og prøver heller ikke å presse inn spesielt mye handling på den begrensede tiden. Filmen starter med at fortelleren advarer oss mot disse hendelsene som kommer til å skje, og så får vi et kronologisk tilbakeblikk av hva som skjedde. Det er en av mange dialog-absurditeter som preger filmen. Forteller fader ut og selve filmen begynner; vi blir introdusert for Bela Lugosi i rollen som en sørgende ektemann i sin kones begravelse. Da får vi sett det litt mørke og triste miljøet som filmen prøver å skildre.

Filmen forteller oss om disse, i deres øyne, overlegne romvesnene. De har kommet til jorda for å hindre menneskene i å lage et masseødeleggelsesvåpen som skal sprenge hele universet. De har planer om å hindre det ved å ta kontroll over menneskene og lage kaos. Dette har ikke gått før, siden menneskene har for mye kontroll over sitt eget sinn. Men romvesenene har nå funnet ut at de kan vekke opp de døde menneskene, og få fullstendig kontroll over dem. Så de setter i gang ”Plan 9”: de setter inn elektroder i de avdøde, og disse elektrodene vekker dem fra de døde og forvandler dem til tankeløse zombier. (Eller ghouls som de blir kalt i filmen.)

Bela Lugosi frontes som en av stjernene i filmen, men han døde faktisk lenge før selve produksjonen av filmen tok til. (Lugosi døde i 1956) Ed Wood hadde filmet flere stumscener med Lugosi til en annen film, men så døde Lugosi og prosjektet ble lagt på hylla. Flere år senere tok Wood ned klippene med Lugosi, og leide inn kiropraktoren sin til å spille stand-inn i de scenene som Lugosi ikke rakk å spille inn. Dette gjorde han selv om kiropraktoren og Lugosi ikke hadde noen fysisk likhet. Dette preger også filmen siden overtakeren prøver å skjule sin ulikhet med Lugosi ved å dekke ¾ av ansiktet med kappen. Rent generelt er skuespillerne, mildt sagt, lavmåls, og skuespillerprestasjonene er ganske overdrevne. Dette er igjen bare noe av dette som gjør filmen komisk.

Denne filmen passer alle som har et overvåkent øye og en evne til å le av filmer og skuespillerne, ikke med dem. Hvis du har det så kan du kose deg med alle de fantastiske feilene som gjør denne filmen morsom. Du kan se de synlige trådene til romskipet, det at det meste av gravplassen er laget i isopor som rister når folk går forbi dem, og synlige mikrofoner...

Sjangermessig er kanskje ikke filmen verdt å se, men rent generelt er filmen et ”must-see”. Det er en av mest ufrivillig-morsomme filmene undertegnede har sett. Den er verdt å se rett og slett for å se den og le av ”Herregud, tenkte de at vi ikke ville legge merke til _det_”-øyeblikk. Den er også fin å se flere ganger, bare for å se etter flere feil. Dette er filmen som gir b-filmer et ansikt!

Sykehus i kryssilden

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article4244035.ece

HEIA BLOGGEN!!!11!!1
Vi har igjen fått i oppgave å skrive et blogginnlegg, denne gangen skulle vi analysere et bilde som har vært i media den siste uken. Det skulle også være et bilde som vi fant sjokkerende/rørende/morsomt/whatever. Jeg valgte bildet som er vist ovenfor. Bildet er fra et sykehus i byen Sirte i Libya.

Skal vi snakke denotativt kan vi si at hovedmotivet på bildet er en mann som ligger på en benk. Han har flere blodige bandasjer på seg, og en ødelagt blodig t-skjorte. Det er flere folk rundt han i grønne klær. Han har også flere sår på kroppen, og har blikket festet oppover. Det er også en hånd som mannen på senga holder rundt. .

I bakgrunnen ser vi sykehusutstyr og flere sykehussenger, dette sier oss at bildet er tatt på et sykehus, og at folkene i grønt er leger eller sykepleiere. I forgrunnen ser vi at det står en person som ”står i veien for” bildet. Dette viser at personene skal være der og at de er aktive. Fotografen kunne også valgt å beskjære bildet, og tatt bort personen, men da ville også et annet av fokusstedene blitt tatt bort; hånden til mannen.

Fotografen har valgt å utelate ansiktene til personene som står rundt mannen, delvis for at de skal kunne forbli anonyme, men også for at de ikke skulle trekke oppmerksomheten vekk fra den skadde mannen. Bildet er også tatt overvinklet, kanskje for at mannen på senga skal virke liten og forsvarsløs. Fargene i bildet er relativt kalde, så vi får et veldig kjølig inntrykk av rommet. Det er ganske lyst over hodet til mannen, men relativt mørkt i resten av rommet. Kanskje dette vil gi assosiasjoner til engler, som har en glorie over hodet?

Jeg får inntrykket av at denne mannen ligger på et sykehus hvor det er lite legene kan gjøre, kanskje de har for lite utstyr, ikke nok plass eller ikke riktige medikamenter. I alle fall ligger mannen på en seng og ser apatisk opp i taket. Ansiktet viser ingen smerte men hånden, som holder godt fast i hånden til den ene legen, vitner om noe annet. Denne hånden blir fokuspunktet på bildet, og gir det en rørende stemning. Denne skadde mannen er ikke alene, det er folk som passer på og bryr seg om han.

Jeg valgte å skrive om akkurat dette bildet fordi det rørte meg; jeg syntes det var et veldig sterkt bilde, og da jeg leste artikkelen ble det bare sterkere. Bildet forteller så mye om de dårlige forholdene på sykehuset, men bildet forteller noe som artikkelen ikke forteller så mye om: Denne enkle gesten, å holde pasienten i hånda. Det var det som virkelig rørte meg, denne medmenneskeligheten og, i mangel på bedre ord, nestekjærligheten. Å vise for denne skadde opprørssoldaten, at det er noen som er der og noen som passer på, og bryr seg. Det er sterkt.

God eller dårlig kommunikasjon?

De fleste har opplevd å være i en samtale når de er kjempeslitne og ikke egentlig orker å følge med, men de snakker med en person som det ikke går an å stoppe munnen på. Dette fører til at man bare står og nikker til det personen sier, uten egentlig å følge med. Kan vi kalle dette god kommunikasjon? Og hva skjer i det øyeblikk personen spør deg om hva du synes?

De fleste ville nok kalle det for dårlig kommunikasjon, siden du, det vil si mottakeren, ikke aner hva personen snakker om, og ikke deltar aktivt i samtalen på noen måte. Men hva om du deltar i en samtale og sier noe ironisk til en person som ikke skjønner ironi, vil det kunne kalles god kommunikasjon? Du vil risikere å fornærme personen til de grader, og du vil kanskje ikke engang skjønne hvorfor.

Hva er det da som kjennetegner dårlig kommunikasjon og hva er det som gjør tilfellene nevnt ovenfor til dårlig kommunikasjon? Noe av det som kan føre til dårlig kommunikasjon kan være støy, som gjør at ditt budskap til mottakeren ikke kommer fram, for eksempel hvis du har dårlig signaldekning når du snakker på telefonen. Hvis mottakeren har problemer med å avkode det senderen sier kan det også kalles dårlig kommunikasjon; for eksempel ironi, som nevnt i eksemplet ovenfor.

Det kan også bli dårlig kommunikasjon hvis mottakeren ikke er klar over konteksten noe blir sagt i eller hvis mottakeren er forutinntatt og fordomsfull. 22. juli kan brukes som eksempel på dette: Mange som hørte om bombingen trodde umiddelbart at dette handlet om en muslimsk terroraksjon. De hengte seg så mye opp i at det var en muslim, at de ikke engang tenkte på omfanget og skadene.

Vi kan si at nesten all kommunikasjon følger prosessmodellen: En avsender gir et budskap gjennom et medium, til en mottaker og budskapet kan være offer for støy. Hvis det er støy inne i bildet kan vi kalle det en mislykket kommunikasjonssituasjon. Hvis det derimot ikke er støy inne i bildet kan vi kalle en kommunikasjonssituasjon for vellykket, men er det nok for at det skal kunne kalles ”god kommunikasjon”?

Flere av tingene som kjennetegner dårlig kommunikasjon kan vi snu på så de kjennetegner vellykket kommunikasjon. For eksempel mangel på støy, og at avkodingen er vellykket, altså hvis du har god signaldekning og mottakeren skjønner ironi.

Men for at det skal være god kommunikasjon trengs det flere ting: for eksempel å følge mottakerens konvensjoner. En mottaker som misliker å bli sett i øynene kan fort oppfatte det som en negativ kommunikasjonssituasjon hvis senderen konstant stirrer h*n i øynene. Det som derimot oppfattes som god kommunikasjon er hvis man gir senderen tilbakemelding og tydelig viser interesse for det h*n snakker om.

Vi kan da si at god kommunikasjon kjennetegnes ved at mottakeren mottar en beskjed fra senderen, at mottakeren avkoder beskjeden riktig, at han forstår budskapet i beskjeden, han viser at han forstår det, og han gir tilbakemelding. Hvis hvilket som helst av disse punktene blir forstyrret blir det fort regnet som dårlig kommunikasjon.

For å komme tilbake til spørsmålet i innledningen: ”Hva skjer i det øyeblikk personen spør deg om hva du synes?”, så kan man si at noe av det gode med dårlig kommunikasjon er at det som regel er ganske lett å rette opp i. Hvis du fornærmer noen med ironi så vil de fleste tilgi deg hvis du ber om unnskyld, eller hvis du ikke oppfattet en beskjed vil de fleste ikke ha noen innvendinger mot å gjenta seg. Det vil jo alltid finnes unntak, men det meste lar seg rette opp igjen.