Hun logger seg på pc-en - spent. Hun går automatisk inn på facebook og ser med glede at hun har fått en venneforespørsel og en ny melding. Hun ”godkjenner” den nye vennen, og skal akkurat til å åpne meldingen. Men hun får en vond følelse i magen. Hun ignorer det, og trykker på ”åpne”. Hun ser med vanntro på de få ordene i den korte meldingen.. Øynene fylles hurtig med tårer og hun ser på navnet til avsenderen. Hun kjenner han igjen fra skolen. Hun hadde aldri hatt noe tilknytning til ham, og han hadde aldri sagt noe til henne. Før nå.
Hun valgte og ikke svare gutten, bare prøve å glemme det. Frykten var likevel alltid like stor hver gang hun logget på pc-en. Det ble med den ene gangen, men selvtilliten var ødelagt for veldig lenge, og frykten satt der enda lenger. Hva fikk en av de populære guttene til å sende en sånn melding til en av de sjenerte, konfliktsky, upopulære jentene som kun hadde som ønske å passere ”under radaren”? Hadde hun gjort noe for å terge han? Hadde han bare lagt henne for hat uten grunn? Eller hadde han bare en generell motvilje mot henne fordi hun skilte seg litt ut?
”Hvorfor” er som regel et sentralt spørsmål, men når det kommer til cybermobbing, så kommer veldig sjeldent dette motivet fram. Hovedsakelig fordi det mye av tida ikke er noen spesifikk grunn til mobbinga. Det kan være alt fra: ”Fordi jeg hadde lyst”, til: ”Har aldri likt trynet hennes” og til og med: ”Fordi alle de andre gjorde det”.
Et av de største problemene, og årsakene til cybermobbing, er at barna/ungdommene ikke er klare over hva de gjør, eller konsekvensene av hva de gjør. Barn får tilgang til digitale medier i yngre og yngre alder, kanskje uten å ha noe basiskunnskap om de digitale mediene. Jeg kan si ut ifra egen erfaring at jeg ikke lærte noen ting om internett før jeg begynte å bruke det. Ingen nettvett-regler eller lignende her i gården nei. Kun sunn fornuft; men det holdt for min del.
Dessverre så er det mange som ikke klarer overgangen til å bruke de digitale mediene, og blir overveldet. Fristelsene blir mange, og store. Før man aner ordet av det er den meldingen som ingen skulle se, blitt sendt, og kanskje til feil personer. Det å skrive hatefulle kommentarer virker som en morsom idé, og personen som mottar meldingen trenger man ikke bekymre seg for; man er jo tross alt anonym bak en dataskjerm.
”Opprinnelig” (les: filmklisjé) var mobberne store, skumle, tøffe gutter som spredde frykt i hele skolegården ved å dyppe ”nerdene ”i do eller ved å true fra dem lunsjpengene. Eller så var det de populære jentene som bare levde for å plage de usikre upopulære jentene. Det begge disse mobberne hadde felles var at de hadde mye ”mot” fordi de turte å mobbe de andre barna ansikt til ansikt. De fikk ofte med seg noen flere elever, men de færreste tørr å være med på mobbing når de må se ansiktet og reaksjonene til mobbeofferet. Det finnes jo dessverre skrekkhistorier hvor en hel gruppe vender seg mot en person, men da er det som regel en slags rasjonalisering bak handlingene. (Alle de andre gjør det, da må det jo være noe galt med ham/henne.
I dag trengs det ikke ”mot” for å mobbe. Du slipper å se ansiktet til mobbeofferet, du kan til og med være 100 % anonym eller bruke en falsk identitet. Dette er et stort problem, for da er det mange som ikke skjønner hvor sårende det kan være. Den ”gamle” formen for mobbing gikk også mye mer ut på fysisk mobbing, mens den cybermobbingen hovedsakelig går ut på det psykiske.
1 av 3 ungdom mellom 10 og 15 [1]påstår å kjenne noen som har blitt cybermobbet, eller blitt det selv. Dette tallet er altfor høyt. Dette kan selvfølgelig være et trendfenomen, og cybermobbing vil etter hvert minke ettersom mobbing blir mindre og mindre tabu, og informasjonen og kampanjene om mobbing vil bli mer og mer utbredt. Men inntil det skjer må vi ta opp kampen mot cybermobbing, for ja, dette er et reelt problem!
