De fleste har opplevd å være i en samtale når de er kjempeslitne og ikke egentlig orker å følge med, men de snakker med en person som det ikke går an å stoppe munnen på. Dette fører til at man bare står og nikker til det personen sier, uten egentlig å følge med. Kan vi kalle dette god kommunikasjon? Og hva skjer i det øyeblikk personen spør deg om hva du synes?
De fleste ville nok kalle det for dårlig kommunikasjon, siden du, det vil si mottakeren, ikke aner hva personen snakker om, og ikke deltar aktivt i samtalen på noen måte. Men hva om du deltar i en samtale og sier noe ironisk til en person som ikke skjønner ironi, vil det kunne kalles god kommunikasjon? Du vil risikere å fornærme personen til de grader, og du vil kanskje ikke engang skjønne hvorfor.
Hva er det da som kjennetegner dårlig kommunikasjon og hva er det som gjør tilfellene nevnt ovenfor til dårlig kommunikasjon? Noe av det som kan føre til dårlig kommunikasjon kan være støy, som gjør at ditt budskap til mottakeren ikke kommer fram, for eksempel hvis du har dårlig signaldekning når du snakker på telefonen. Hvis mottakeren har problemer med å avkode det senderen sier kan det også kalles dårlig kommunikasjon; for eksempel ironi, som nevnt i eksemplet ovenfor.
Det kan også bli dårlig kommunikasjon hvis mottakeren ikke er klar over konteksten noe blir sagt i eller hvis mottakeren er forutinntatt og fordomsfull. 22. juli kan brukes som eksempel på dette: Mange som hørte om bombingen trodde umiddelbart at dette handlet om en muslimsk terroraksjon. De hengte seg så mye opp i at det var en muslim, at de ikke engang tenkte på omfanget og skadene.
Vi kan si at nesten all kommunikasjon følger prosessmodellen: En avsender gir et budskap gjennom et medium, til en mottaker og budskapet kan være offer for støy. Hvis det er støy inne i bildet kan vi kalle det en mislykket kommunikasjonssituasjon. Hvis det derimot ikke er støy inne i bildet kan vi kalle en kommunikasjonssituasjon for vellykket, men er det nok for at det skal kunne kalles ”god kommunikasjon”?
Flere av tingene som kjennetegner dårlig kommunikasjon kan vi snu på så de kjennetegner vellykket kommunikasjon. For eksempel mangel på støy, og at avkodingen er vellykket, altså hvis du har god signaldekning og mottakeren skjønner ironi.
Men for at det skal være god kommunikasjon trengs det flere ting: for eksempel å følge mottakerens konvensjoner. En mottaker som misliker å bli sett i øynene kan fort oppfatte det som en negativ kommunikasjonssituasjon hvis senderen konstant stirrer h*n i øynene. Det som derimot oppfattes som god kommunikasjon er hvis man gir senderen tilbakemelding og tydelig viser interesse for det h*n snakker om.
Vi kan da si at god kommunikasjon kjennetegnes ved at mottakeren mottar en beskjed fra senderen, at mottakeren avkoder beskjeden riktig, at han forstår budskapet i beskjeden, han viser at han forstår det, og han gir tilbakemelding. Hvis hvilket som helst av disse punktene blir forstyrret blir det fort regnet som dårlig kommunikasjon.
For å komme tilbake til spørsmålet i innledningen: ”Hva skjer i det øyeblikk personen spør deg om hva du synes?”, så kan man si at noe av det gode med dårlig kommunikasjon er at det som regel er ganske lett å rette opp i. Hvis du fornærmer noen med ironi så vil de fleste tilgi deg hvis du ber om unnskyld, eller hvis du ikke oppfattet en beskjed vil de fleste ikke ha noen innvendinger mot å gjenta seg. Det vil jo alltid finnes unntak, men det meste lar seg rette opp igjen.
