Presseetikk er vel viktig?

Vi fikk i oppgave å velge ut de tre, for oss, viktigste punktene i Vær Varsom-, redaktør- ogtekstreklameplakaten. Det første punktet som jeg bestemte meg for var et avsnitt jeg hadde jobbet med tidligere; nemlig 2.4: Redaksjonelle medarbeidere må ikke utnytte sin stilling til å oppnå private fordeler.

Men hvorfor akkurat dette punktet? Jo fordi yrket som redaksjonell medarbeider (Heretter bare kalt journalist, for letthetsskyld) er, i utgangspunktet, et veldig prestisjefylt og viktig yrke. Selv om yrket de senere årene har mistet litt av sin prestisje, så er fortsatt jobben som den fjerde statsmakt og som vaktbikkje veldig viktig.

Dessverre hører vi om folk som utnytter tittelen ”journalist” for egen vinning. Et eksempel er at noen journalister har truet UDI med negativ omtale hvis deres kjære ikke får bli i landet. Selv om journalister er viktige i samfunnet så er de ikke _så_ viktige. Dette blir en type korrupsjon som ikke burde eksistere i vårt samfunn, og derfor synes jeg at dette punktet er særdeles viktig.

Det neste punktet jeg valgte var et avsnitt fra redaktør-plakaten: ”Gjennom sitt medium skal redaktøren fremme en saklig og fri informasjons- og opinionsformidling. Redaktøren skal etterstrebe en journalistikk som gjør det klart for mottakeren hva som er reportasje og formidling av informasjon og fakta, og hva som er mediets egne meninger og vurderinger”.

Dette avsnittet synes jeg er veldig viktig fordi det understreker redaktørens ansvar som ”korrekturleser”. Det er redaktøren som har ansvaret for hva som kommer på trykk, ikke journalistene. Hvis en journalist skriver en nyhetsartikkel som blir altfor subjekt så er det redaktørens ansvar å gjøre noe med det!

Så kommer det tredje, og for meg det viktigste punktet for meg, 4.5: ”Unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Gjør det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom. Det er god presseskikk å omtale en rettskraftig avgjørelse i saker som har vært omtalt tidligere”

La oss si det på denne måten: Din onkel spiller en viktig rolle som vitne i en voldtektssak, men politiet har ikke gått ut offentlig med hvilken rolle han spiller. En journalist er til stede når onkelen din blir tatt inn til avhør. Dagen etter kan du lese på forsiden av lokalavisen: ”Lokal mann tiltalt for voldtekt”.

Dette er det avsnitt 4.5 skal hindre. En journalist skal unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Alle er uskyldige til det motsatte er bevist. Dette synes jeg er veldig viktig fordi det siste en uskyldig innkalt trenger, er å bli erklært skyldig av en av landets største aviser.

Men hvor skal vi sette grensen på hva som teller som ”forhåndsdømming”? Det var mye diskusjonsverdig rundt 22. juli angrepene, hvor pressen egentlig brøyt akkurat denne paragrafen. På den andre siden så var det jo åpenbart at ABB var skyldig i drapene, men har er fortsatt ikke dømt av rettsstaten.

Plan 9 From Outer Space

Regissør og forfatter: Ed Wood Jr.

Skuespillere: Bela Lugosi, Gregory Walcott, Tom Keene, Tor Johnson, Dudley Manlove og Vampira

Komponist: Frank Worth

Kinematograf: William C. Thompson

Fortalt av: The Amazing Criswell

Budsjett: $60.000

Premiere: 22. juli 1959, USA

Klikk her for trailer

Plan 9 From Outer Space har alt: Romvesener, vampyrer, zombier, lavt budsjett, lavmåls skuespillere, bakgrunner laget av isopor og synlige mikrofoner. Den er klassifisert som en science fiction/skrekkfilm , men når man ser Plan 9 så er det ikke mye skrekk som preger seeren; det er latter. Derfor blir filmen sett på som en kult-filmen, og sees av mange den dag i dag, 52 år etter at den ble sluppet.

Filmen er på sparsommelige 78 minutter, og prøver heller ikke å presse inn spesielt mye handling på den begrensede tiden. Filmen starter med at fortelleren advarer oss mot disse hendelsene som kommer til å skje, og så får vi et kronologisk tilbakeblikk av hva som skjedde. Det er en av mange dialog-absurditeter som preger filmen. Forteller fader ut og selve filmen begynner; vi blir introdusert for Bela Lugosi i rollen som en sørgende ektemann i sin kones begravelse. Da får vi sett det litt mørke og triste miljøet som filmen prøver å skildre.

Filmen forteller oss om disse, i deres øyne, overlegne romvesnene. De har kommet til jorda for å hindre menneskene i å lage et masseødeleggelsesvåpen som skal sprenge hele universet. De har planer om å hindre det ved å ta kontroll over menneskene og lage kaos. Dette har ikke gått før, siden menneskene har for mye kontroll over sitt eget sinn. Men romvesenene har nå funnet ut at de kan vekke opp de døde menneskene, og få fullstendig kontroll over dem. Så de setter i gang ”Plan 9”: de setter inn elektroder i de avdøde, og disse elektrodene vekker dem fra de døde og forvandler dem til tankeløse zombier. (Eller ghouls som de blir kalt i filmen.)

Bela Lugosi frontes som en av stjernene i filmen, men han døde faktisk lenge før selve produksjonen av filmen tok til. (Lugosi døde i 1956) Ed Wood hadde filmet flere stumscener med Lugosi til en annen film, men så døde Lugosi og prosjektet ble lagt på hylla. Flere år senere tok Wood ned klippene med Lugosi, og leide inn kiropraktoren sin til å spille stand-inn i de scenene som Lugosi ikke rakk å spille inn. Dette gjorde han selv om kiropraktoren og Lugosi ikke hadde noen fysisk likhet. Dette preger også filmen siden overtakeren prøver å skjule sin ulikhet med Lugosi ved å dekke ¾ av ansiktet med kappen. Rent generelt er skuespillerne, mildt sagt, lavmåls, og skuespillerprestasjonene er ganske overdrevne. Dette er igjen bare noe av dette som gjør filmen komisk.

Denne filmen passer alle som har et overvåkent øye og en evne til å le av filmer og skuespillerne, ikke med dem. Hvis du har det så kan du kose deg med alle de fantastiske feilene som gjør denne filmen morsom. Du kan se de synlige trådene til romskipet, det at det meste av gravplassen er laget i isopor som rister når folk går forbi dem, og synlige mikrofoner...

Sjangermessig er kanskje ikke filmen verdt å se, men rent generelt er filmen et ”must-see”. Det er en av mest ufrivillig-morsomme filmene undertegnede har sett. Den er verdt å se rett og slett for å se den og le av ”Herregud, tenkte de at vi ikke ville legge merke til _det_”-øyeblikk. Den er også fin å se flere ganger, bare for å se etter flere feil. Dette er filmen som gir b-filmer et ansikt!

Sykehus i kryssilden

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article4244035.ece

HEIA BLOGGEN!!!11!!1
Vi har igjen fått i oppgave å skrive et blogginnlegg, denne gangen skulle vi analysere et bilde som har vært i media den siste uken. Det skulle også være et bilde som vi fant sjokkerende/rørende/morsomt/whatever. Jeg valgte bildet som er vist ovenfor. Bildet er fra et sykehus i byen Sirte i Libya.

Skal vi snakke denotativt kan vi si at hovedmotivet på bildet er en mann som ligger på en benk. Han har flere blodige bandasjer på seg, og en ødelagt blodig t-skjorte. Det er flere folk rundt han i grønne klær. Han har også flere sår på kroppen, og har blikket festet oppover. Det er også en hånd som mannen på senga holder rundt. .

I bakgrunnen ser vi sykehusutstyr og flere sykehussenger, dette sier oss at bildet er tatt på et sykehus, og at folkene i grønt er leger eller sykepleiere. I forgrunnen ser vi at det står en person som ”står i veien for” bildet. Dette viser at personene skal være der og at de er aktive. Fotografen kunne også valgt å beskjære bildet, og tatt bort personen, men da ville også et annet av fokusstedene blitt tatt bort; hånden til mannen.

Fotografen har valgt å utelate ansiktene til personene som står rundt mannen, delvis for at de skal kunne forbli anonyme, men også for at de ikke skulle trekke oppmerksomheten vekk fra den skadde mannen. Bildet er også tatt overvinklet, kanskje for at mannen på senga skal virke liten og forsvarsløs. Fargene i bildet er relativt kalde, så vi får et veldig kjølig inntrykk av rommet. Det er ganske lyst over hodet til mannen, men relativt mørkt i resten av rommet. Kanskje dette vil gi assosiasjoner til engler, som har en glorie over hodet?

Jeg får inntrykket av at denne mannen ligger på et sykehus hvor det er lite legene kan gjøre, kanskje de har for lite utstyr, ikke nok plass eller ikke riktige medikamenter. I alle fall ligger mannen på en seng og ser apatisk opp i taket. Ansiktet viser ingen smerte men hånden, som holder godt fast i hånden til den ene legen, vitner om noe annet. Denne hånden blir fokuspunktet på bildet, og gir det en rørende stemning. Denne skadde mannen er ikke alene, det er folk som passer på og bryr seg om han.

Jeg valgte å skrive om akkurat dette bildet fordi det rørte meg; jeg syntes det var et veldig sterkt bilde, og da jeg leste artikkelen ble det bare sterkere. Bildet forteller så mye om de dårlige forholdene på sykehuset, men bildet forteller noe som artikkelen ikke forteller så mye om: Denne enkle gesten, å holde pasienten i hånda. Det var det som virkelig rørte meg, denne medmenneskeligheten og, i mangel på bedre ord, nestekjærligheten. Å vise for denne skadde opprørssoldaten, at det er noen som er der og noen som passer på, og bryr seg. Det er sterkt.

God eller dårlig kommunikasjon?

De fleste har opplevd å være i en samtale når de er kjempeslitne og ikke egentlig orker å følge med, men de snakker med en person som det ikke går an å stoppe munnen på. Dette fører til at man bare står og nikker til det personen sier, uten egentlig å følge med. Kan vi kalle dette god kommunikasjon? Og hva skjer i det øyeblikk personen spør deg om hva du synes?

De fleste ville nok kalle det for dårlig kommunikasjon, siden du, det vil si mottakeren, ikke aner hva personen snakker om, og ikke deltar aktivt i samtalen på noen måte. Men hva om du deltar i en samtale og sier noe ironisk til en person som ikke skjønner ironi, vil det kunne kalles god kommunikasjon? Du vil risikere å fornærme personen til de grader, og du vil kanskje ikke engang skjønne hvorfor.

Hva er det da som kjennetegner dårlig kommunikasjon og hva er det som gjør tilfellene nevnt ovenfor til dårlig kommunikasjon? Noe av det som kan føre til dårlig kommunikasjon kan være støy, som gjør at ditt budskap til mottakeren ikke kommer fram, for eksempel hvis du har dårlig signaldekning når du snakker på telefonen. Hvis mottakeren har problemer med å avkode det senderen sier kan det også kalles dårlig kommunikasjon; for eksempel ironi, som nevnt i eksemplet ovenfor.

Det kan også bli dårlig kommunikasjon hvis mottakeren ikke er klar over konteksten noe blir sagt i eller hvis mottakeren er forutinntatt og fordomsfull. 22. juli kan brukes som eksempel på dette: Mange som hørte om bombingen trodde umiddelbart at dette handlet om en muslimsk terroraksjon. De hengte seg så mye opp i at det var en muslim, at de ikke engang tenkte på omfanget og skadene.

Vi kan si at nesten all kommunikasjon følger prosessmodellen: En avsender gir et budskap gjennom et medium, til en mottaker og budskapet kan være offer for støy. Hvis det er støy inne i bildet kan vi kalle det en mislykket kommunikasjonssituasjon. Hvis det derimot ikke er støy inne i bildet kan vi kalle en kommunikasjonssituasjon for vellykket, men er det nok for at det skal kunne kalles ”god kommunikasjon”?

Flere av tingene som kjennetegner dårlig kommunikasjon kan vi snu på så de kjennetegner vellykket kommunikasjon. For eksempel mangel på støy, og at avkodingen er vellykket, altså hvis du har god signaldekning og mottakeren skjønner ironi.

Men for at det skal være god kommunikasjon trengs det flere ting: for eksempel å følge mottakerens konvensjoner. En mottaker som misliker å bli sett i øynene kan fort oppfatte det som en negativ kommunikasjonssituasjon hvis senderen konstant stirrer h*n i øynene. Det som derimot oppfattes som god kommunikasjon er hvis man gir senderen tilbakemelding og tydelig viser interesse for det h*n snakker om.

Vi kan da si at god kommunikasjon kjennetegnes ved at mottakeren mottar en beskjed fra senderen, at mottakeren avkoder beskjeden riktig, at han forstår budskapet i beskjeden, han viser at han forstår det, og han gir tilbakemelding. Hvis hvilket som helst av disse punktene blir forstyrret blir det fort regnet som dårlig kommunikasjon.

For å komme tilbake til spørsmålet i innledningen: ”Hva skjer i det øyeblikk personen spør deg om hva du synes?”, så kan man si at noe av det gode med dårlig kommunikasjon er at det som regel er ganske lett å rette opp i. Hvis du fornærmer noen med ironi så vil de fleste tilgi deg hvis du ber om unnskyld, eller hvis du ikke oppfattet en beskjed vil de fleste ikke ha noen innvendinger mot å gjenta seg. Det vil jo alltid finnes unntak, men det meste lar seg rette opp igjen.

Blogg...Hva er det?

Det finnes egentlig ingen kreativ måte å starte en blogg på, det er stort sett bare den faste malen med: "Dette er det første innlegget på denne bloggen. Dette er meg. Hei og hade bloggen. Koz, Elin". Dette blir ikke et sånt innlegg. Eller... I teorien blir det jo et sånt innlegg, men jeg skal prøve å holde meg unna sånne fjortiss formuleringer.

Denne bloggen skal hovedsakelig handle om medier og ungdoms mediehverdag, hovedsakelig undertegnedes mediehverdag. Dette kan bli gøy!

Nå føler jeg at dette første innlegget har fylt altfor mye plass med altfor lite innhold så jeg runder det av her.

Koz, Elin.

Nei, vent...