søndag 30. oktober 2011

Plan 9 From Outer Space

Regissør og forfatter: Ed Wood Jr.

Skuespillere: Bela Lugosi, Gregory Walcott, Tom Keene, Tor Johnson, Dudley Manlove og Vampira

Komponist: Frank Worth

Kinematograf: William C. Thompson

Fortalt av: The Amazing Criswell

Budsjett: $60.000

Premiere: 22. juli 1959, USA

Klikk her for trailer

Plan 9 From Outer Space har alt: Romvesener, vampyrer, zombier, lavt budsjett, lavmåls skuespillere, bakgrunner laget av isopor og synlige mikrofoner. Den er klassifisert som en science fiction/skrekkfilm , men når man ser Plan 9 så er det ikke mye skrekk som preger seeren; det er latter. Derfor blir filmen sett på som en kult-filmen, og sees av mange den dag i dag, 52 år etter at den ble sluppet.

Filmen er på sparsommelige 78 minutter, og prøver heller ikke å presse inn spesielt mye handling på den begrensede tiden. Filmen starter med at fortelleren advarer oss mot disse hendelsene som kommer til å skje, og så får vi et kronologisk tilbakeblikk av hva som skjedde. Det er en av mange dialog-absurditeter som preger filmen. Forteller fader ut og selve filmen begynner; vi blir introdusert for Bela Lugosi i rollen som en sørgende ektemann i sin kones begravelse. Da får vi sett det litt mørke og triste miljøet som filmen prøver å skildre.

Filmen forteller oss om disse, i deres øyne, overlegne romvesnene. De har kommet til jorda for å hindre menneskene i å lage et masseødeleggelsesvåpen som skal sprenge hele universet. De har planer om å hindre det ved å ta kontroll over menneskene og lage kaos. Dette har ikke gått før, siden menneskene har for mye kontroll over sitt eget sinn. Men romvesenene har nå funnet ut at de kan vekke opp de døde menneskene, og få fullstendig kontroll over dem. Så de setter i gang ”Plan 9”: de setter inn elektroder i de avdøde, og disse elektrodene vekker dem fra de døde og forvandler dem til tankeløse zombier. (Eller ghouls som de blir kalt i filmen.)

Bela Lugosi frontes som en av stjernene i filmen, men han døde faktisk lenge før selve produksjonen av filmen tok til. (Lugosi døde i 1956) Ed Wood hadde filmet flere stumscener med Lugosi til en annen film, men så døde Lugosi og prosjektet ble lagt på hylla. Flere år senere tok Wood ned klippene med Lugosi, og leide inn kiropraktoren sin til å spille stand-inn i de scenene som Lugosi ikke rakk å spille inn. Dette gjorde han selv om kiropraktoren og Lugosi ikke hadde noen fysisk likhet. Dette preger også filmen siden overtakeren prøver å skjule sin ulikhet med Lugosi ved å dekke ¾ av ansiktet med kappen. Rent generelt er skuespillerne, mildt sagt, lavmåls, og skuespillerprestasjonene er ganske overdrevne. Dette er igjen bare noe av dette som gjør filmen komisk.

Denne filmen passer alle som har et overvåkent øye og en evne til å le av filmer og skuespillerne, ikke med dem. Hvis du har det så kan du kose deg med alle de fantastiske feilene som gjør denne filmen morsom. Du kan se de synlige trådene til romskipet, det at det meste av gravplassen er laget i isopor som rister når folk går forbi dem, og synlige mikrofoner...

Sjangermessig er kanskje ikke filmen verdt å se, men rent generelt er filmen et ”must-see”. Det er en av mest ufrivillig-morsomme filmene undertegnede har sett. Den er verdt å se rett og slett for å se den og le av ”Herregud, tenkte de at vi ikke ville legge merke til _det_”-øyeblikk. Den er også fin å se flere ganger, bare for å se etter flere feil. Dette er filmen som gir b-filmer et ansikt!

torsdag 6. oktober 2011

Sykehus i kryssilden

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article4244035.ece

HEIA BLOGGEN!!!11!!1
Vi har igjen fått i oppgave å skrive et blogginnlegg, denne gangen skulle vi analysere et bilde som har vært i media den siste uken. Det skulle også være et bilde som vi fant sjokkerende/rørende/morsomt/whatever. Jeg valgte bildet som er vist ovenfor. Bildet er fra et sykehus i byen Sirte i Libya.

Skal vi snakke denotativt kan vi si at hovedmotivet på bildet er en mann som ligger på en benk. Han har flere blodige bandasjer på seg, og en ødelagt blodig t-skjorte. Det er flere folk rundt han i grønne klær. Han har også flere sår på kroppen, og har blikket festet oppover. Det er også en hånd som mannen på senga holder rundt. .

I bakgrunnen ser vi sykehusutstyr og flere sykehussenger, dette sier oss at bildet er tatt på et sykehus, og at folkene i grønt er leger eller sykepleiere. I forgrunnen ser vi at det står en person som ”står i veien for” bildet. Dette viser at personene skal være der og at de er aktive. Fotografen kunne også valgt å beskjære bildet, og tatt bort personen, men da ville også et annet av fokusstedene blitt tatt bort; hånden til mannen.

Fotografen har valgt å utelate ansiktene til personene som står rundt mannen, delvis for at de skal kunne forbli anonyme, men også for at de ikke skulle trekke oppmerksomheten vekk fra den skadde mannen. Bildet er også tatt overvinklet, kanskje for at mannen på senga skal virke liten og forsvarsløs. Fargene i bildet er relativt kalde, så vi får et veldig kjølig inntrykk av rommet. Det er ganske lyst over hodet til mannen, men relativt mørkt i resten av rommet. Kanskje dette vil gi assosiasjoner til engler, som har en glorie over hodet?

Jeg får inntrykket av at denne mannen ligger på et sykehus hvor det er lite legene kan gjøre, kanskje de har for lite utstyr, ikke nok plass eller ikke riktige medikamenter. I alle fall ligger mannen på en seng og ser apatisk opp i taket. Ansiktet viser ingen smerte men hånden, som holder godt fast i hånden til den ene legen, vitner om noe annet. Denne hånden blir fokuspunktet på bildet, og gir det en rørende stemning. Denne skadde mannen er ikke alene, det er folk som passer på og bryr seg om han.

Jeg valgte å skrive om akkurat dette bildet fordi det rørte meg; jeg syntes det var et veldig sterkt bilde, og da jeg leste artikkelen ble det bare sterkere. Bildet forteller så mye om de dårlige forholdene på sykehuset, men bildet forteller noe som artikkelen ikke forteller så mye om: Denne enkle gesten, å holde pasienten i hånda. Det var det som virkelig rørte meg, denne medmenneskeligheten og, i mangel på bedre ord, nestekjærligheten. Å vise for denne skadde opprørssoldaten, at det er noen som er der og noen som passer på, og bryr seg. Det er sterkt.